Urte - En jente som egentlig er for ung til å skrive om det jeg skriver. En jente som er for ung til å mene. Men en jente som tørr. Meg, Urte.
Hjem Add Om meg Kontakt

11

Hva skal jeg si..? Jeg har blogget i bare 15 dager og nå er jeg både i Aftenpostens avis og i nettavisen. Jeg må bare si tusen takk til alle dere der ute som fikk dette til å skje. Jeg har allerede kommet ganske langt på så kort tid, så hvem vet hvor jeg vil ende opp? Dere skulle ha sett hvor glad jeg ble når jeg fikk mailen fra Aftenposten som ville skrive om meg, dette er nok så utrolig opplevelse i en alder av bare 14 år. Jeg har fortsatt ikke kommet over det ennå. Hvordan er det mulig? 

Det eneste jeg vil si til alle dere der ute er kun et ord: Takk.

  • 14
    Vi prater mye om menneskeverd. At hvert eneste liv er verdt like mye, at hver eneste person er like viktig, og at vi må gjøre noe med å bevise dette. Mange av oss er store motstandere av rasisme, og urettferdige menneskeretter, men vi glemmer oss likevel veldig ofte. Og den største feilen vi gjør er å aks
    entuere noens liv mer enn andres. Barns liv er mer verdt enn voksne sitt. Et liv er mer verdt enn hundre andre.
    Skjønner ikke du helt hva jeg prater om? Jo, da har jeg et flott eksempel som kom opp bare noen dager siden:


    Bilde: Nrk.no
    Svarte profilbilder til respekt for en person som vart drept tre dager siden. Dette er flott, her ligger det mye respekt og hvert eneste person i verden vil bli husket på denne måten. 
    Men hva skjer om vi flyger til en annen verdensdel her og nå..?








    La oss si at vi lander her. Syria er et land vi har hørt mye om, men et land som står likevel ofte glemt. Syria har hele 22,4 millioner unike mennesker. Her har vi plass til over fire Norges populasjoner. Syria har et rikt kultur, mange unike tradisjoner og et utrolig flott landskap. 
      






    De aller fleste vet hva som skjer der akkurat nå. Det er krig. Og denne krigen ser ikke ut til å ta slutt. Hver dag dør det mennesker der. Ikke en eller to, men mange flere.
    Om jeg stiller spørsmålet hvorfor en persons liv skal være mye mer verdt enn andres vet jeg at de fleste kommer til å svare: "Fordi at han ene personen er norsk." Men hvor er de menneskerettene vi står for da? Vi står for at hvert eneste menneske er like mye verdt, men så likevel bryr vi oss mer om det som gjelder OSS. Fordi at verden er nå delt i "dere" og "vi". Vi er Norge, vi har vår nasjon, våre tradisjoner og våre mennesker å passe på. Dere andre er resten av verden. Men da må jeg få lov å spør hvorfor vi står for like retter når vi bryr oss mer om at en person dør i vårt nasjon enn at flere dør hver eneste dag i et land vi bare glemmer? Vi viser respekt, vi ber og vi gråter når noe gjelder oss, og vi kaller dette for menneskeretter. Vi sier at alle er like mens vi sitter og føler oss triste fordi at Robin Williams gikk ut av verden, men i det sekundet vi sier dette dør minst en person. Som du rett og slett "driter" i. Jeg er fult klar over at vi ikke kan bry oss om alt og alle, men hvorfor aksentuerer vi noen mennesker som om de var viktigere enn noen andre? Hvor er grensa fra respektfullt til respektløst? Det er fint å bry seg om at noen som står nær Norge dør, det er helt naturlig. Men når vi legger mer vekt på et liv enn på flere tusen går det over grensen i mine øyner. Hvordan klarer vi å få oss selv til å si "Verden vil aldri bli slik som før, nå som du ikke er her" om en person vi ikke kjenner personlig? Hvordan klarer vi å si det når verden raser sammen pga. krig rundt oss, pga. uskyldige som dør? Og dette sier vi bare fordi at den personen har en "kjendisstatus". 
    Er kjendiser viktigere enn andre? De som egentlig gjør det største arbeidet for vårt verden står ofte i bakgrunnen og det glemmer vi så ofte. Vi alle vet hvem Lady Gaga er, men hvor mange av oss vet hvem fant opp malariavaksinen? Vil dette da si at vi kommer til å mangle Lady Gaga mer enn den som fant vaksinen for denne sykdommen?
    Mer enn 300 millioner blir akutt syke av malaria hvert år, og over én million av dem dør. Her hjemme har vi imidlertid sykdommen på mange armlengders avstand.
    Rundt 40 prosent av verdens befolkning er truet av malaria. De fleste av disse menneskene bor i verdens fattigste land. De fleste av dem er barn.
    90 prosent av alle dødsfall på grunn av malaria skjer i Afrika sør for Sahara - blant små barn. 
     
    Viser vi respekt for de som fortjener det? Er vi like mot alle? Mener vi virkelig at alle er ulike og fortjener like mye..?  


    Så hvor er vårt verden når noen dør andre stader enn i våres nasjon? Er vi en del av vårt verden, eller er vi bare en nasjon...? Vil vi virkelig ha en verden som består av dere og vi? Det er opp til oss selv. Og kun deg selv.
  • 6

    I dag skal vi drømme. Eller skal vi? Hvordan kan vi vite at det vi skal drømme om ikke er sant? Det vet ingen, og verden er vell uansett ikke slik vi alle tror den er.

    Hvem har bestemt at alle mennesker kan tenke, snakke og handle ut i fra tankene sine. Hvem har sagt at de er akkurat som deg og slik du tror i dine tanker? Jeg har tenkt på dette mye før. Hvordan vet du at ikke hele verden er "programmert" til å si akkurat dette der og da? Hvordan vet du at DU ikke er den eneste som tenker her på jorden? Det føles så enkelt for oss å tenke på at vi alle har følelser og at vi alle finnes på den samme planeten, at vi har mange som er i samme situasjon som oss og at vi har ekte mennesker rundt oss. Men hva om vi stopper for et lite øyeblikk? 

    Vi kom til verden på en bestemt måte. Vi kom hit uten å vite noe som helst. Vi vart lært opp til at mamma og pappa har følelser, vi vart lært opp til at vi må være venner med andre. Vi skjønte at vi ikke var alene. Men i dag vet vi egentlig ingenting. Hvordan kan du vite at dette jeg skriver nå er skrevet av meg? Kanskje det er noen som styrer alt dette. Kanskje du er bare et leketøy. Hva vet du om det? Det føles helt naturlig å tro på slike ting, men det vi oftest tror aller mest på finnes det sjeldent noe bevis for. Hva vet du om at alt er skapt av atomer? Hva vet du om at du har en mor? Hva vet du om at trærne i skogen er grønne? Dette har gått fra generasjon til generasjon, men en plass må jo alt ha startet. Hva om en plass for 5000 år siden gikk noe feil. Hva om mennesker vart lært opp av noen å tro på akkurat dette? På akkurat den samme måten så kunne mennesker ha blitt lært at andre har følelser og tanker. Vi kunne ha blitt lært at alle rundt oss er ekte.

    La oss si at i år 3000 f.Kr. var det bare mennesker som vart styrte av noen andre på jorden. De hadde hele livet sitt planlagt, de skulle bare leve på jorden med EN utvalgt person. Denne personen hadde følelser, tanker og et liv som ikke var planlagt, et liv uten noe skjebne. Målet til de menneskene rundt han var å forme hele livet hans. De skulle jobbe sammen og påvirke livet til den personen. Dette var som et lek... uten regler.  Alle de som hadde i oppdrag av å forme livet til den ene personen trodde selv at de var akkurat som han, de var ikke klar over at hele livet deres var planlagt allerede. De trodde at alle var like, akkurat slik som du gjør der du sitter nå. Det var bare noen som fikk inn i de at alle mennesker er like. De fikk sine barn, og tanken om at alle er like spredde seg. Da trodde alle på dette. For ingen hadde bevis på at det ikke er sant.

    Nå, i 2014 e.Kr. har vi fortsatt ikke noe bevis på at dette er sant. Vi tror på akkurat dette. Og hva er grunnen til at vi tror på det? Hvorfor tror ikke vi på noe annet? Det må finnes en grunn, og denne grunnen er noe ingen vet. Hva om noen bare bestemte det? Hva om en dum person kom opp med dette flere tusen år siden og alle trodde på han? Og nå tror vi også på dette som om at det er verdens mest naturlige ting. Men hva vet vi sikkert? Det er noe ingen kan forske på. Bare faktumet at menneskekroppen ofte reagerer likt vil ikke si at vi alle er like inn i hodet. Hva vet du om at du om hele livet ditt er planlagt? Hva vet du om at du kanskje er den eneste personen her i verden som har følelser? Svar meg; Hva vet du? 

    Jo, du vet ingenting.

  • 3

    Jeg fikk en del negative kommentarer til gårsdagens innlegg, og de fleste av de er da slettet. Mange har dessverre missforstått hele innlegget, og det skjønner jeg godt at det er enkelt å gjøre. Men for å oppklare alt kan jeg da bare skrive litt om hva jeg egentlig mente:

    Jeg skrev IKKE om at humanetiker og ateister ikke blir respektert. For humanismen og ateismen er to av de syv veiene. Jeg mente at å blande sammen religioner er ofte ikke greit. At å tro litt på kristendommen og litt på islam er ikke greit og har aldri vært det. Mange står mellom f.eks. disse to religionene, men de er alltid nødt til å velge kun en av dem. Her var det absolutt ikke snakk om å ikke tro på noe, her var det snakk om å ikke høre til noen stad men likevel måtte velge. Jeg skrev om at i mange strenge familier har religion aldri vært et valg. Mange lever faktisk i en religion som de ikke hører til i, rett og slett fordi at hele familien gjør det og da blir du tvunget selv. Mennesker prater ikke om det , og det har aldri vært noe om det i media. Hvorfor? Fordi at her er det ikke bare religionen men også kulturen som spiller inn. Og kultur lar vi ofte være i fred. Men når kulturen gjør at så mange mennesker i verden lever hele livet sitt i frykt så må noe gjøres.  På grunn av at media er stille om det har vell kanskje ikke du hørt noe om mennesker som holder religionen sin hemmelig fordi at de ikke vært respektert. I innlegget har jeg aldri sagt hva slags samfunn jeg prater om. Men nå kan jeg si det: Jeg prater om hele verden. Nei, jeg prater ikke bare om Norge der de aller fleste religionene vert respekterte, jeg prater om f.eks. de muslimske landa. Der er det en tabu om ungen i familien ikke følger familiens religion. Mennesker vært drept pga. dette. Det er en skam for hele familien. Er dette normalt? Er det riktig at det skal være skam for hele familien bare fordi at mennesker i familien har ulike svar på de filosofiske spørsmålene? Er det rett at mennesker må dø bare fordi at de leser bibelen hver natt?

    Vi prater om religionskrigene som skjer i verden, vi sier at det ikke er rett. Men dette er minst like gale som en krig. For her må mennesker krige mot seg selv og det de tror på. De må følge strømmen uten å en gang ville det selv. Si til meg hva du bare vil, men dette er ikke rett. Vi har tenkt så utrolig mye på kriger, på barn som svelter, sykdommer og alle de andre krisene i verden som er synlige. Men hvorfor kan ikke vi for en gangs skyld åpne øynene og se hva som skjer i verden som ikke er så synlig, hvorfor prøver vi ikke å forstå hva de andre sier uten ord? Hvorfor hjelper vi ikke de som ikke roper etter hjelp? 

    Vi ser ikke dette, vi hører ikke dette. Men om mennesker dette gjelder sier i fra, så vil de bli drept. Jeg prater ikke om Norge, så ikke kom hit å si at dette ikke gjelder deg. For vi alle vet at dette gjelder et stort fåtall av nordmenn. Men i andre kulturer, i andre land, i andre verdensdeler skjer det ting. Der er det krig. Der er det krig mot de som gjør familien skam. Mot de som ikke tror det de andre tror på og mot de som står for dette. Dette gjelder ikke bare familien din, dette gjelder ikke bare levemåten din, dette gjelder hele livet ditt. Om du er en kvinne i en muslimsk familie så må du gifte deg med den familien din velger ut. Du trenger ikke å like den personen, men det er slik religionen din sier. Det er slik dette må gjøres, og det er slik dette tar over livet ditt. Bare fordi at vi ikke merker dette, bare fordi at vi ikke tenker på dette vil ikke si at dette ikke skjer. Bare fordi at vi ikke hjelper de som ikke roper etter hjelp, vil virkelig ikke si at de uskyldige ikke dør. Bare fordi at vi ikke snakker om dette, vil ikke si at de ikke har det vondt. 

  • 38

    Gud er himmelens og jordens skaper og alle tings opprettholder. Buddha er vår læremester. Allah er den ene sanne Gud. Brahma er skaperguden. Sabbat er den viktigste helligdagen. Er det noe vi mangler nå?

    Du har mange venner, du har mange familiemedlemmer, og din kultur er sammensatt av mange andre kulturer. Men du har bare en religion. Du tror på noe av disse fem påstandene. Du må gjøre det. For slik er samfunnet vårt. Om du ikke tror på noe av dette så er du humanetiker eller ateist. Du har disse syv valgene, eller så er du rett og slett ikke godkjent. Våres samfunn utvikler seg mye, vi har lært å godta at andre har en annen hudfarge, vi har lært oss å godta at andre snakker ulike språk og vi har skjønt at det går helt fint om du har andre tradisjoner. Men så vil de alle høre hva slags religion du hører til, og så fort du svarer "Jeg er fortsatt usikker." så er du ikke lenger respektert. Ofte så har du egentlig ikke hele syv valg en gang. Du må tro på det moren din tror på, det faren din tror på og det bestemoren din tror på. Noen ganger så er mennesker faktisk så heldige og har syv valg, men hva skal du velge da? Du tror på at det finnes noe mellom himmel og jord, du tror på det gode i hvert menneske og samtidig så tror du på at du kan bli gjenfødt. Da velger du bare å bli humanetiker for det er det alle som ikke er kristne velger. 

    Hvor feil er ikke det å presse en person til kun syv veier en kan gå i livet? Du kan ikke tro litt på den ene veien og litt på den andre, for det er feil. Og om du gjør det så må du holde det for deg selv. Dette er noe våres samfunn ikke har skjønt enda, det er at UTROLIG få tror helt og fult på sin religion. Tross alt så er religion en måte å leve på, og hvorfor vil vi da dele alle mennesker inn i syv grupper? Det er ulovlig å tro på noe eget, det er ulovlig å tenke slik du bare vil og det er ulovlig å ikke høre til noen stad. Hvorfor? Fordi at noen mener at du bare kan leve på en måte, og at du bare kan tro på en ting. Noen bestemmer over deg, noen bestemmer hva du skal tro på og noen presser deg til å tro på det alle andre tror på. Ofte så er det familien som har denne rollen. Og hva gjør du? Du er enig, du skal tro på det de tror på du. Slik har det tross alt vært i alle de årene før, det er slik det skal være, og at dette gjelder deg og kan vell ikke skade? Der er du inne på ditt største feil når det gjelder religion: Dette kan skade så utrolig. Tror ikke du på meg? 

    Vet du hva religion er? Religion er svar på de filosofiske spørsmålene, religion er der du finner trøst når noe går galt, og det viktigste av alt: Religion er tro. Så la oss si at du er kristen. Du sitter her og leser bloggen min. Du blir fanget opp i et innlegg som forteller at  vi alle er laget av atomer som kom når galaksen vår vart dannet. Du leser at hele 93% av deg er stjernestøv. Og der stopper du. For dette kan ikke du tro på. Du er skapt av Gud. Kun Gud og bare Gud. Dette er svaret ditt på det filosofiske spørsmålet "Hvordan vart vi til?" Du kan ikke svare på noe annet, du kan ikke en gang tenke slik, for da er du ikke ekte mot din egen tro. La oss si at du i tillegg lever i en familie som er superkristen, dere lever rett og slett etter Bibelen. Hva skjer da? Hva skjer med at du måtte følge familien din, hva skjer med at det ikke skulle skade? Du må leve i frykt av at ingen finner ut hva du tror på, og der verste av alt: Du må dag på dag overbevise deg selv til å tro på det andre tror på. Til å tro på Gud. Men dette klarer du aldri, du blir utslitt, men du kan ikke stoppe opp, det har du ikke lov til nå. 

    Mange mennesker lever i frykt, mange blir utslitt på slike måter, har du hørt det før? Nei? Det er fordi det ikke vert snakket om, det er fordi at dette er ikke noe som holder på å bli bedre, det er fordi at dette er et "helligt tema". Det er noe vi alle må være stille om. Men nå klarer ikke jeg lenger. Hva for et galskap det er med at mennesker skal bare ha syv mulige svar på alle disse filosofiske spørsmålene? Hva er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Hvem skapte oss? Du har syv svaralternativ. Og om du sier at Gud skapte oss så er alle andre svarene bestemt, for da tror du på kristendom, og da må du tro på bare det kristendommen forteller oss. Dette er så feil som det er mulig å få det. Hvordan kan hvert eneste person i hele verden være delt inn i syv grupper?

    Hele samfunnet begynner å skjønne at vi alle er ulike, at vi er unike, at vi har våres meninger og at vi har våres valg. Men likevel så kan ikke vi ha 7,2 milliarder ulike svar på disse spørsmålene. Hele verden kan bare ha syv.  Hele verden kan bare ha syv måter å finne trøst på, hele verden kan bare ha syv sannheter. Før eller senere må vi skape en revolusjon på dette. For dette er ikke slik det skal være. Du er ikke en av syv. Du er en av 7200000000. Det er noe du burde vite. Og når du først vet det så skal du stå for det. 

  • 96

    Først og fremst så vil jeg takke dere for responsen jeg får på mine innlegg. Men siden jeg skriver til dere så vil jeg høre om det er noe dere ønsker at jeg skal ta opp eller skrive om? Om dere har noen ønsker så kan dere alltid kontakte meg på xdent@hotmail.com eller i kommentarfeltet. 


     

    Dette innlegget er basert på den jeg skrev noen dager siden: http://urte.blogg.no/1408034251_hvem_er_du.html

    Om du ikke har lest dette innlegget så kan det være vanskelig å forstå dette. Så jeg anbefaler å lese det innlegget over, og bare da lese denne. 


    Vi alle vet hva smerte er. Vi alle vet hva kjærlighet er. Eller gjør vi? Vet du hva følelser er? Hva er det i våres ekte verden, der alt er bygd av atomer, der vi er bare vibrerende tomrom? Følelser er energi. Alt starter i tankene. Og alt ender i tankene. For følelser hadde ikke vært noe om vi ikke hadde andre sanser. Om vi ikke kunne se, om vi ikke kunne høre, om vi ikke hadde sansen av å kjenne, da hadde ikke hjernen vår fått noe grunn til å føle. Tanker og følelser er ikke materielle ting. Det er noe som blir født i hjernen vår, og det er noe som helder seg der. Det du leste nå er den oppfatningen mange sitter igjen med etter å ha tenkt litt rundt på hva følelser er. Nå vil jeg at vi alle ikke skal ende opp med denne konklusjonen. Nå skal vi tenke mye lengre, nå skal vi tenke uten grenser.

    Er hjernen vår materiell? Når den består av atomer så er den teoretisk sett materiell. Men den oppfatningen vi har av hjernen vår er at den danner følelser og tanker. Så hvordan kan den være materiell da? Sannheten er at alt vi ser er egentlig ikke materielt. ALT er ikke bare atomer. Hadde alt vært atomer hadde vi alle vært følelsesløse steiner. Det er noe som heter energi i alt vi ser. DETTE er noe forskere ikke har forsket på, men det er jo helt klart at det må finnes. Hva som får hjerte våres til å slå sitt første slag? Hva som får deg til å bevege deg for første gang? Og hva som gjør at alt dette plutselig stopper? Hadde vi alle bare vært atomer, hadde vi levd for alltid. Det må være noe dødelig i oss, som blir svakere med tiden. Det er livsenergi. Det gjør at du åpner øynene dine, det gjør at du smiler, det gjør at du tenker. Det får hjernen din til å tenke, og tankene dine til å danne følelser.

    Det er noe som gjenstår. Om vi alle er atomer, om vi alle er dannet på lik måte, hvorfor er personligheten vår så ulik? Fordi at vi ER tanker. Tanker er egentlig personligheten våres. Mennesker har blitt så vant til å skille mellom personlighet, tanker og følelser at vi ikke en gang tenker på at alt dette henger sammen. Vi liker å tenke på oss basert på handlinger. Gjør du gode ting er du en bra person, trener du mye er du energifull, snakker du ofte med mennesker er du sosial. Men alt dette oppstår i tankene våres. Tanker danner følelser som f.eks. at vi like å prate med mennesker, eller at vi føler oss glade når vi trener. Og følelser former oss som person, for vi gjør det vi føler at vi liker. Dette vil da si at personligheten din, din ekte DU, er ikke handlingene dine, det er tankene dine. 

    Vi mennesker føler ofte at vi mister kontrollen over vår egen kropp. Anoreksia, selvskading, ukontrollert spising.. DU som leser dette akkurat nå må skjønne at ALT starter i tankene. Absolutt alt. Alle følelser, all smerten, all gleden. Ikke missforstå, tankene dine styrer ikke deg. DU er tankene dine, du styrer deg selv. Konklusjonen vi kom frem til var at tankene er ikke materialistiske, og at tanker bare blir i hodet våres. Vi tror at tankene vår bare blir for oss selv. Noen ganger ønsker vi å være tankelesere. Men vi er det allerede. Hjernen danner tanker, tanker danner følelser, følelser danner handlinger. Tankene dine kommer gjennom handlingene. Dette virker kanskje ikke lett, men når du først prøver deg frem på å lese tankene til mennesker ut i fra handlingene deres så klarer du det, selv om det kanskje ikke gir så mye mening for deg akkurat nå. Tankene dine er like materialistiske som du er, nemlig fordi at de er deg. Vil du ha bevis? Hvor ofte stiller du spørsmål til tankene dine? Du tenker ofte at slik burde du ikke tenke, men du stiller aldri spørsmål. Du prøver å kontrollere tankene dine med tankene dine. Men du stiller ikke tankene dine spørsmål, nemlig fordi at det er umulig å gjøre. Så, hvem er du?

  • 61

    Samvittighet er noe som er knyttet til empati. De fleste her på jorden har det. Dyr handler gjennom sine impulser og instinkter, mens vi mennesker handler gjennom samvittighet og delvis impulser og instinkter. 

    Vi som er her i Norge akkurat nå, vi har så mye penger at om vi ikke gjør noe med de, vil vi få dårlig samvittighet. Hva velger vi å gjøre da? Vi har pcen allerede på fanget, så vi klikker kjapt inn noen ord. Vi får opp SOS-Barnebyer sin hjemmeside. Vi finner kontonummeret, og overfører 1000kr til kontoen. Nå har vi bra samvittighet. Er dette rett? Hvorfor skal ikke vi gjøre noe som helst for at denne planeten skal være så bra som mulig? Du sitter her og tror at nå som du har overført litt penger så vil alt bli bedre? Du har hjulpet dem, det har du absolutt, men du har ikke gjort noe selv. Du har tjent opp pengene, som du har gitt vekk. Men DU har ikke bidratt. Hvorfor skal det være så lett å få bra samvittighet når du har penger? Det behøver ikke å være på lett. Du blir ikke en bedre person av de 1000 kronene du gav bort. Du blir bare roligere for nå har du vertfall gjort noe. 

    Er det vi selv som handler nå? Eller er det samvittigheten vår? Vi, mennesker, vi handler altfor mye etter vår samvittighet. Du må spør deg selv, hvorfor du gjør dette. Er det fordi at du vil bli en bedre person-eller er det fordi du får dårlig samvittighet? Eller kanskje det er bare dine egne impulser og instinkter som gjør at du gjør dette? Samvittighet er en bra følelse, som er basert på empati. MEN legg merke til at det er ikke empati. Empati er evnen til å sette seg i andre sine situasjoner, det er samfølelse og innlevelse. Det er noe du må jobbe deg opp til. Du blir ikke bedre av å trykke på denne knappen som overfører pengene. Greit nok er hele verden styrt av penger, men hvorfor baserer vi en bra person på penger og? Dessverre så blir man en bedre person jo mer penger man gir. Men du utvikler deg ikke i deg selv, du gjør ikke noe for deg selv. Sier du at det ikke er meningen å gjøre noe for deg selv? Da har du missforstått hva empati er. Empati er noe som trengs to personer til. Du må hjelpe noen andre, mens du egentlig utvikler deg selv. 

    Penger styrer verden, men penger kan ikke styre deg. Å bli en bra person er en prosess du må gå gjennom selv. Det er ikke noe du kan gjøre på et minutt. Det er ikke noe du kan gjøre med 1000 kr som blir vekke av kontoen din. Det er noe du må røyse deg opp for, det er noe du må si "dette vil jeg klare" for. Du må engasjere deg, du må være sikker på at det er dette du vil. Og når du klarer det så vil samvittigheten din ro seg ned. 

    Om vi tenker på den andre siden av saken: Hva slags hjelp trenger mennesker? Om vi tar f.eks. det med vaksinering i Afrika. Tror dere at mennesker vi få en haug med vaksiner fordi at noen, en plass, sitter ved datamaskinen og finner ut at de må bli "bedre mennesker"? At de bare handler ut av sine impulser og instinkter? Eller setter de mest pris på mennesker som faktisk kommer til å hjelpe dem, som kommer for å smile til dem, roe de ned og si at alt kommer til å gå bra? Vaksiner får de og, men det beste de får er nærhet av andre mennesker som forteller de at de ikke er her alene. Som forteller at vi her, vi som har det bra, vi vil faktisk komme oss ut av dagliglivet fult med penger og det materielle. Vi vil oppleve dere, vi vil vite hvordan dere har det, og vi vil hjelpe dere. Vi vil hjelpe med våres egne hender, tanker og ord. Ikke det vi kan gi bare med å sitte hjemme og trykke på tre knapper på datamaskinen, mens neste dag så er det glemt.

    Vi må lære oss å skille empati fra samvittighet. Samvittighet er bare en følelse som ikke utvikler oss. Samvittighet er bare noe vi tror finnes. Samvittighet er da du har vært for mye inn i denne boblen din, inn i din egen verden. Det finnes for at vi skal huske på å utvikle oss selv, at vi skal huske på andre og at vi skal huske på vår verden, som kommer til å rase sammen om vi ikke har den følelsen som får oss til å komme oss ut. Samvittigheten minner oss om empatien. Det er som ei vekkerklokke som sier at du må stå opp. Du skal ikke slå av vekkerklokken, du skal faktisk stå på og gjøre det du må gjøre.

    Vi må lære oss å bli bra personer. Og dette gjør vi ikke gjennom penger. Dette gjør vi ved å være modige, stå for det vi gjør og komme oss ut av våres lille trygge boble. For verden utenfor den boblen er stor, farlig og det viktigste; Den trenger hjelp. 

  • 65

    Slik som Jostein Gaarder skrev i en av bøkene sine: "Jeg har ingenting i mot sminke og klær, men hallo, vi lever på en svevende planet!"

    Altfor mange av oss lever i våres lille bobble. Altfor mange tenker ikke på hvor vi befinner oss akkurat nå. Altfor mange er vant til å nyte de såkalte "små gledene" i livet. Men hvorfor tenker ikke vi på de "store gledene". DU som leser dette akkurat nå befinner deg på en planet. Denne planeten er i en galakse. Og denne galaksen er i universet. Universet er uendelig. Og midt opp i alt dette så har vi DEG. Ikke nok med det så finnes det ingen like deg. Absolutt ingen. Om du ser bort på blomsten som står i stuen din så kan du vite at ingen har samme den samme blomsten. Nå er det ikke snakk om blomstertypene, men det er snakk om at hver eneste lille prikk på blomsten din er unik.

    Nå som vi har fått oppklart at vi er så unike og at vi lever i det uendelige så kan vi gå inn på noe annet. Vi kan gå inn på at du er laget av atomer. Hele deg består av mange ulike atomer som du finner over alt. Av 200 atomer i en menneskekropp, vil 126 være hydrogen, 51 vil være oksygen og 19 karbon. Det er det DU består av. Du består av hydrogen, oksygen, karbon og andre stoffer. Du består av nøytroner, protoner og elektroner. Du som sitter her er ikke bare et unikt menneske, du består av det alt rundt deg består av. Her sitter du og ser deg rundt. Du er bare mange grunnstoffer. Det er bare et mirakel at desse atomene har blitt sette sammen på akkurat denne måten, denne måten gjør deg til deg.

    Hvem er du? Du er en haug av atomer som er på en planet som svever i universet. Tenker du noen gang over det? At det bare er 7,2 milliarder mennesker på jorden. At det er 102 menn per 100 kvinner? Da kan vi runde det av til at 3,6 milliarder mennesker har samme kjønn som du har. Men likevell så er ingen like. Du blir stående helt alene her i verden. Du er bare en liten 1. Når du dør vil ingen merke at det mangler en personher på jorden. Du er her nå, dette øyeblikket. Men neste øyeblikk kan du være død. Nå, akkurat nå, har det dødd rundt tre mennesker. Og dette skjedde bare mens du las denne setningen her. Du dør, men atomene du er laget av dør aldri. De lever for alltid. De er ikke dine en gang. Alle atomene har en gang vært noe annet, nå er de deg, når du dør så kan de bli til jord eller en del av atmosfæren. Og nei, da blir ikke DU en del av atmosfæren, du er ikke der lenger. Noe som brukte å være deg blir en del av atmosfæren.

     

    Se godt på huden din. Se godt på deg selv i speilet. DU finnes egentlig ikke. Du er bare en del av alt rundt deg. Du er bare atomer, hele deg, alle du kjenner. Følelsene dine, finnes de? Vet du hva atomer er? Atomer er vibrerende tomrom. Du vibrerer. Du sender ut bølger, og du er et menneske. Som består av tomrom. Alle partikler og atomer, alle kvanter, de gir oss opplevelsen av en ekte fysisk verden. Men dersom vi er atomer, som er tomrom, hvordan kan vi føle? Det er noe vi kaller for bevissthet. Vi kan tenke og føle. Men likevel så er vi bare atomer.

     

    I dag morgen sminket du deg. Du prøvde å finne klær du skulle ha på deg, men du vart likevel ikke fornøyd. Du tok på deg favorittskoene dine og gikk ut. Du pustet dypt inn. Her står du, med en hel verden under dine føter, hva gjør du? Du smiler lett til deg selv...når du kommer på hva du skal lage til middag i dag.

    Hvorfor er vi så inne i rutinene våres. Hvorfor tenker vi ikke på hvem vi er. Bare noen få ganger, bare stopp opp. Pust dypt inn og smil til deg selv fordi at du lever, og fordi du har en hel verden inne i deg.

     

    Nå kan du gå ut og puste dypt inn. Og tenk på de store gledene i livet. Tenk på hvem du er. Tenk på det du ikke tenker på. Gjør deg selv en tjeneste, opplev deg selv. Forstå deg selv. Og elsk deg selv. For du er jammen heldig.

  • 3

    Vi alle bor i Norge som er verdens beste land å bo i. Vi alle er arbeidsomme, hyggelige og smarte mennesker. Eller er det bare noe vi tror?

    De aller fleste nordmenn ser på oss, innvandrere, som på jobb-folk. Ikke nok med det så er vi alle polakker. Enten du kommer fra Litauen, Poland, Russland, Latvia eller Estland så er du polakk.

    Vi er de som gjør Norge vondt, vi er kriminelle og ufornøyde. Er du sikker?

     

    Hvert eneste land har sine definisjoner på folk fra andre land. Er du polakk i Norge så banner du utrolig mye, går med joggebukse og du må absolutt jobbe på bilverksted eller skipsverft. Om du er fra Litauen så er du kriminell, full hele tiden og du jobber på fiskefabrikk. Hvor utrolige er ikke desse stereotypene!? Om du er norsk så vet jeg at du er enig i disse stereotypene. Men hva med nordmenn? Vell, vi i Litauen har også ei stereotype for dere.

     

    Dere er arrogante, late, egoistiske og fornøyde. Føler du at dette stemmer? Jeg gjør virkelig ikke det. Så hvorfor tror dere at vi alle er like. Vi alle er ikke polakker. Jeg får noen ganger slengt i trynet "jævla polakk". Men da er du svensk da. Hvorfor tror dere at vi er like, når dere ikke er det selv? Er Norge det eneste stedet på jorden der alle er ulike? Nei.

     

    Nå i sommer, var jeg i Litauen. Det hendte slik at jeg vart sittende med en dame på 50 år. Vi diskuterte om nordmenn. Det første hun sa til meg var "Jeg har hørt over alt at nordmenn er gjerrige mennesker som er utrolig late, stemmer det?"

    I noen få sekund fikk jeg sjokk. Hvordan kan en dame i den alderen tro at alle nordmenn er like? Jeg svarte "Om de alle er gjerrige og late, så er vi alle jævla polakker som gjør alt det kriminelle i Norge." For slik er det, om vi er like, så er dere like dere og.

     

    Nå sier jeg absolutt ikke at vi har noe i mot polakker. De er hyggelige mennesker som er fulle av liv. Men vi er ikke de. Dere har kanskje ikke noe i mot svensker, men dere er ikke svenske! Så hvorfor har dere noe i mot oss når dere ikke er oss? Er det bare vi som ødelegger Norge? Kanskje dere ødelegger Norge selv med å tenke sann.

     

     

     

    Gjelder dette meg også? Er jeg og sann? Gjør bunaden min meg kriminell? Gjør flagget jeg ser på som mitt eget meg kriminell?

     

    Gjør dette hele Karl Johans gate kriminell?

     

     


    Ingen av oss vil noen gang bli norske, ingen av oss er norske. Ingen av oss har et norskt hjerte, norskt blod. Vi vil ikke ta i fra dere Norge. Vi vil bo i dette flotte landet, og oppleve den norske naturen. Vi vil bo i små landsbyer med norske mennesker som er hjelpsamme og hyggelige mot hver eneste de møter. Vi er her fordi her er det bedre enn der vi kommer fra. Vi er her fordi at barna våres kan være trygge. Vi er her fordi barna våres kan gå ut i gatene og leke uten å bli banket. Vi er her fordi her er det godt å være. Vi kommer aldri til å bli som dere. Vi har vårt språk, vi har våres tradisjoner. Det vi ikke har ikke tryggheten vi får her. Det er alt vi spør etter, det er alt vi trenger. Vet dere hva slike mennesker som oss blir kallet i deres fine land? De blir kallet "Jævla polakker".

  • Urte

    En jente som egentlig er for ung til å skrive om det jeg skriver. En jente som er for ung til å mene. Men en jente som tørr. Meg, Urte.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde